Alle som har lest Hitchhikers Guide to the Galaxy vet hvem delfinene egentlig er.
So long and thanks for all the Fish!

– The most amazing home videos are here

Da jeg gikk på skolen HATET jeg gym. Jeg hatet gym så intenst fordi jeg for det første ikke var spesielt glad i å løpe og hoppe og klatre i tau, men også fordi jeg var livredd for at brannalarmen skulle gå når vi sto i dusjen etterpå. Man kan le av det nå, men for meg var det en reell redsel.
Derfor var jeg overlykkelig på våren og sommeren, når vi kunne ha utegym og spille dødball isteden, for da slapp vi å skifte og dusje (man kan jo mene mye om det hygieniske aspektet ved å ikke dusje, men det skal vi ikke gjøre nå).
Det morsomste ved dødball er å slå ballen. Jeg simpelthen elsket å slå ball, og var vel en av de få jentene som traff ballen istedenfor å ta en kokett piruett på stedet og fnise fjollete etterpå.

Så ble jeg stor jente og begynte å jobbe. Av og til, når jeg så baseball på tv, eller så unger som slo ball, savnet jeg utegymtimene. Helt tilfeldig, da jeg jobbet på Shell på Ullevål, kom jeg i snakk med en av kundene våre, Tore Rismyhr. Han hadde en pin på jakkeslaget som viste en baseballklubb-logo, og jeg bare MÅTTE spørre ham. Finnes det virkelig lag som spiller baseball i Norge? Det viste seg at det ikke bare var ett lag, men flere lag, og en serie! Og til alt overmål var han president i Norges Soft- og baseballforbund og han og en kompis hadde et lag som het Christiania Slåball-klubb (CSK) og de trengte jenter til Softball-laget sitt! (Softball er nesten det samme som baseball, bortsett fra at man spiller med større ball og mindre bane)
O’ lykke! Her var det bare å svinge seg og bli med.

Først gikk vi et kort teorikurs, der vi lærte de viktigste reglene, og på vårparten var det ut i Frognerparken, Voldsløkka og andre egnede steder for å spille.
Til å begynne med var utstyret enkelt, en baseballhanske og et par leggskinn. Vi lærte slå-, kaste- og skliteknikker, og vi hadde det veldig moro.
Vi spilte i serien og cup’er, og det var utrolig spennende Det morsomste var å spille på NATO-banen på Bekkestua. Det var bare de som hadde en skikkelig softballbane, med ordentlige baser og homeplate. Tribune hadde de faktisk også, og når det var større arrangementer på gang, hadde de salg av hamburgere fra egen grill, og boksebrus. (typiske amerikanske varianter, som bl.a Cherry Coke. Yuk.)

En sommer ble det avholdt tryouts for å sette sammen et landslag. Alle sto skikkelig på, til tross for at det var sinnsykt varmt og vi holdt på å renne bort. Men lønna for strevet kom – flere av oss fikk spille på landslaget! Fra da av ble ting litt mer seriøst, vi fikk bl.a. bruke banene på Idrettshøyskolen. Siden jeg fremdeles spilte på CSK, ble det nå trening en tre-fire ganger i uka og kamper i helgene hele sommerhalvåret.
Siden Softball ikke var (eller er?) spesielt anerkjent (eller bare kjent for den sakens skyld) i Norge, var det ikke helt enkelt å skaffe sponsorer. Og det måtte til – vi trengte jo drakter og utstyr. Ting gikk tregt, det var mange uklarheter og en del frustrasjon. Det var ikke tvil om at det norske softballandslaget trengte MYE trening i både teknikk og taktikk for å kunne hevde seg, men det fantes liksom ikke noe støtteapparat.
En del av gleden forsvant i frustrasjonen og peset, og midt oppi dette ble jeg gravid. Jeg turde ikke lenger spille for ikke å skade babyen, og egentlig hadde jeg blitt litt lei hele greia. Ikke selve spillet, men mange jenter = intriger og baksnakkelser, krangling og surmuling, og det er slitsomt i lengden. Så der stoppet min softballkarriere.

Men jeg hadde fremdeles en stor drøm, og det var å dra til USA og se at av de store lagene spille en baseballkamp. Og for tre år siden gikk denne drømmen i oppfyllelse – jeg besøkte min navnesøster Verene i Seattle etter å ha mailvekslet med henne et halvt års tid.

Høydepunktet på denne turen var helt klart å være på Safeco stadium og se Seattle Mariners spille, høre lydene, kjenne luktene, være klar til å ta ballen om den kom min vei, og i det hele tatt bare suge inn alle inntrykkene.
Jeg kjente at jeg savnet å spille, savnet å være en del av et lag og å drive med en sport som jeg synes er utrolig spennende og morsom.

Så hvis noen kjenner til en klubb som har et eget “old-girls-lag” -let me know.

Det er som regel skikkelig tragisk når noen dør. Og dødsfallet til journalisten Carsten Thomassen er intet unntak. Tankene våre går selvfølgelig til hans familie og nærmeste, for dem må dette være helt forferdelig.

Men. Hva er det med oss nordmenn? Tror vi at vi er udødelige? Tror vi at vi kan sende folk til krigsherjede områder uten at det er en fare for at de ikke kommer hjem igjen?
Vi må faktisk se i øynene at dersom man reiser til et område der krigen herjer, er det en risiko å ta. Man kan selvfølgelig i ettertid si at man burde tatt andre forholdsregler og gjort bedre research for å gjøre det så trygt som mulig, men det er alltid er mulighet for at noe skal skje, hvordan man enn snur og vender på det.

På grunnlag av dette synes jeg derfor det er litt i overkant når statsministeren uttaler seg, minneprotokoller legges ut og til og med Kongen sender kondolansebrev i forbindelse med Thomassens død. Ikke misforstå – det er selvfølgelig på sin plass å minnes og markere en tragisk hendelse. Men hvor mange er det ikke som dør under mindre spektakulære forhold, hvor mange er det ikke som mister sin far (eller mor for den sakens skyld) under andre tragiske forhold – skriver Kongen kondolansebrev da? Får de etterlatte noen velvalgte ord fra Statsministeren? Jeg tror ikke det.

Jeg synes media har latt denne saken ta litt vel av. Det er vel ikke sikkert at de etterlatte synes det er så fantastisk å få dette klint opp i fjeset hver gang de åpner en avis eller går inn på Internett. Kan man ikke la dem få sørge i fred?
Og resten av oss kan innse at selv nordmenn kan dø i krig.

I går fikk jeg hjelp til å rydde i klesskapet mitt. Det var vel ikke så aller verst ryddig, men det er veldig greit å få hjelp av en god venninne med god oversikt over hva man egentlig BØR ha i et klesskap til å sile litt.
Jeg fikk gitt bort en svær pose til Frelsesarmeeen med klær jeg ikke bruker lenger, lagt bort en gjeng med klær som er for små, og burde nå sitte igjen med bare klær som styrker selvfølelsen.
Det var ganske klart at det er mye som bør skiftes ut, nuppete og utvaskede gensere, T-skjorter som er for korte, osv.
C fikk laget en liste over hva jeg har av klær som er brukandes, og så laget hun en liste over det jeg trengte. Neste trinn er å finne min stil og greie å få tak i klær som passer inn både i stilen og på kroppen min. Dette trenger jeg så veldig, så jeg gleder meg faktisk til å handle, jeg som vanligvis hater å handle klær.

I løpet av uka som gikk kom jeg også i gang med å trene igjen etter jul, og det var en god følelse. Jeg vil ikke si at jeg er på slanker’n akkurat, men motivasjonen for å slutte å drikke så mye brus og spise sukkerholdige ting er tilstede akkurat nå. Derfor har jeg passet på å kjøpe mange gode, sprø epler som bare venter på å bli spist hver gang jeg får lyst på noe digg. Sukker i teen er verre, men der tar jeg det som en seier hver gang jeg tar en skje mindre enn vanlig, så får jeg trappe ned litt etter litt. Det gjelder å ikke bite over for mye på en gang!
Men en ting er sikkert, og det er at jeg ikke har tenkt å slutte å spise sjokolade! Det må bare bli litt mindre av det!

I lunchen på jobben her forleden kom vi opp i en diskusjon. En kollega sa han hadde drukket så mye kaffe at han ble helt uttørket. Eller heter det inntørket?
For man tørker jo inn, ikke sant? Eller tørker man ut? Hm.

Er en rosin en inntørket drue, eller er den en uttørket drue?
Eller er det slik at man tørker inn, helt til man er helt uttørket?

Hjeeeeelp! Jeg har søkt hjelp hos Per Egil Hegge, men inntil videre mottas forslag med takk!

Jeg har innsett at jeg trenger litt hjelp. Jeg har ikke peiling på klær og stil, og kler meg stort sett i det som er mest praktisk og det jeg synes er fint der og da. Garderoben min er kjemisk fri for basisplagg, og selv om jeg har en idè om hvilke farger jeg kler, faller jeg altfor ofte i samme felle og kjøper klær som er gode å gå i, men som kanskje ikke er helt det jeg trenger.
Em annen ting jeg har innsett er at jeg kanskje bør bli voksen. Ikke helt voksen, da. Bare sånn at jeg kan kle meg så jeg ser ut som jeg er det. Av og til, ihvertfall.
Jeg har ikke lyst til å bli en sånn dame som alle ser og peker på fordi hun har blitt igjen i forrige tiår i klær som hun sikkert kledde da hun var ung og 20 kilo lettere….

Uansett – jeg har spurt en av mine aller nærmeste venninner som har stålkontroll på dette med klær og farger og hvordan man skal kle bort de mindre kledelige delene av kroppen om hun kan komme med litt nødhjelp.
Så nå skal vi gå igjennom klesskapet mitt, og jeg grugleder meg.
Jeg skal la dere få bli med på prosessen, og jeg under har jeg postet et før-bilde, slik at man (forhåpentlig) kan se en forbedring. Bildet er tatt ved prøving av julebordsantrekk og er kanskje ikke helt representativt, men det var det jeg hadde

Etter jul og nyttår er det tid for den siste jule-krampetrekningen, nemlig juletrefesten.
Heldigvis jobber jeg i et firma som har lang tradisjon for å holde skikkelig bra juletrefester. De inneholder det en juletrefest skal og må, nemlig sanger med tilhørende håndbevegelser, gang rundt juletreet, tryllekunstneren Davido, boller og brus, wienerbrød og kaffe, og selvfølgelig pølser og lomper til alle som vil ha. Fiskedam må det også være, og i år hadde arrangørene gjort en vri, slik at det ikke var godtepose ungene fikk på fiskestanga, men et skikkelig Hamax rumpeakebrett!!
Stolleken er også en vinner, og selvfølgelig kommer julenissen(e) til slutt og deler ut poser til grådige unger som ikke kan si takk (selvfølgelig gjelder ikke det ungene VÅRE;-).

Det som kanskje skiller juletrefestene våre fra andres er at i år, for andre år på rad, har Ila Auto underholdt. Ila Auto spiller bluegrass med massevis av smårutete sjarm, og fikk Spellemannsprisen 2006. Bluegrass er egentlig ikke min type musikk, men disse gutta groover skikkelig, og ungene er helt med på notene.
Det absolutte høydepunktet er loddtrekningen. Alle barna fikk et lodd da de kom, og så er sannhetens time kommet – vil vi vinne i år? Premiene er akebrett og snowracere i alle former og fasonger.
Det desidert råeste akebrettet var det du kan se bilde av under – jeg tror jammen det må ha vært innom gutta på GAS og blitt pimpa så det holdt. Vi snakker gullfarget akebrett med leopardpels på setet, rosa ratt og brems og diverse kule klistremerker. Det er nesten så jeg skulle ønske at…eller kanskje ikke…

…finner jeg inspirasjon, og det kan resultere i ting som dette:

Velkommen til år 2008, som for anledningen har pyntet seg med ny bloggoverskrift. Håper dere liker den!

Jeg håper også at 2008 blir et år fylt med kjærlighet, trygghet og glede, og senere kjent for å være det året alle problemer løste seg.

Ta fram fargestiftene og begynn det nye året med blanke ark! Yeah!