Min softballkarrière

Da jeg gikk på skolen HATET jeg gym. Jeg hatet gym så intenst fordi jeg for det første ikke var spesielt glad i å løpe og hoppe og klatre i tau, men også fordi jeg var livredd for at brannalarmen skulle gå når vi sto i dusjen etterpå. Man kan le av det nå, men for meg var det en reell redsel.
Derfor var jeg overlykkelig på våren og sommeren, når vi kunne ha utegym og spille dødball isteden, for da slapp vi å skifte og dusje (man kan jo mene mye om det hygieniske aspektet ved å ikke dusje, men det skal vi ikke gjøre nå).
Det morsomste ved dødball er å slå ballen. Jeg simpelthen elsket å slå ball, og var vel en av de få jentene som traff ballen istedenfor å ta en kokett piruett på stedet og fnise fjollete etterpå.

Så ble jeg stor jente og begynte å jobbe. Av og til, når jeg så baseball på tv, eller så unger som slo ball, savnet jeg utegymtimene. Helt tilfeldig, da jeg jobbet på Shell på Ullevål, kom jeg i snakk med en av kundene våre, Tore Rismyhr. Han hadde en pin på jakkeslaget som viste en baseballklubb-logo, og jeg bare MÅTTE spørre ham. Finnes det virkelig lag som spiller baseball i Norge? Det viste seg at det ikke bare var ett lag, men flere lag, og en serie! Og til alt overmål var han president i Norges Soft- og baseballforbund og han og en kompis hadde et lag som het Christiania Slåball-klubb (CSK) og de trengte jenter til Softball-laget sitt! (Softball er nesten det samme som baseball, bortsett fra at man spiller med større ball og mindre bane)
O’ lykke! Her var det bare å svinge seg og bli med.

Først gikk vi et kort teorikurs, der vi lærte de viktigste reglene, og på vårparten var det ut i Frognerparken, Voldsløkka og andre egnede steder for å spille.
Til å begynne med var utstyret enkelt, en baseballhanske og et par leggskinn. Vi lærte slå-, kaste- og skliteknikker, og vi hadde det veldig moro.
Vi spilte i serien og cup’er, og det var utrolig spennende Det morsomste var å spille på NATO-banen på Bekkestua. Det var bare de som hadde en skikkelig softballbane, med ordentlige baser og homeplate. Tribune hadde de faktisk også, og når det var større arrangementer på gang, hadde de salg av hamburgere fra egen grill, og boksebrus. (typiske amerikanske varianter, som bl.a Cherry Coke. Yuk.)

En sommer ble det avholdt tryouts for å sette sammen et landslag. Alle sto skikkelig på, til tross for at det var sinnsykt varmt og vi holdt på å renne bort. Men lønna for strevet kom – flere av oss fikk spille på landslaget! Fra da av ble ting litt mer seriøst, vi fikk bl.a. bruke banene på Idrettshøyskolen. Siden jeg fremdeles spilte på CSK, ble det nå trening en tre-fire ganger i uka og kamper i helgene hele sommerhalvåret.
Siden Softball ikke var (eller er?) spesielt anerkjent (eller bare kjent for den sakens skyld) i Norge, var det ikke helt enkelt å skaffe sponsorer. Og det måtte til – vi trengte jo drakter og utstyr. Ting gikk tregt, det var mange uklarheter og en del frustrasjon. Det var ikke tvil om at det norske softballandslaget trengte MYE trening i både teknikk og taktikk for å kunne hevde seg, men det fantes liksom ikke noe støtteapparat.
En del av gleden forsvant i frustrasjonen og peset, og midt oppi dette ble jeg gravid. Jeg turde ikke lenger spille for ikke å skade babyen, og egentlig hadde jeg blitt litt lei hele greia. Ikke selve spillet, men mange jenter = intriger og baksnakkelser, krangling og surmuling, og det er slitsomt i lengden. Så der stoppet min softballkarriere.

Men jeg hadde fremdeles en stor drøm, og det var å dra til USA og se at av de store lagene spille en baseballkamp. Og for tre år siden gikk denne drømmen i oppfyllelse – jeg besøkte min navnesøster Verene i Seattle etter å ha mailvekslet med henne et halvt års tid.

Høydepunktet på denne turen var helt klart å være på Safeco stadium og se Seattle Mariners spille, høre lydene, kjenne luktene, være klar til å ta ballen om den kom min vei, og i det hele tatt bare suge inn alle inntrykkene.
Jeg kjente at jeg savnet å spille, savnet å være en del av et lag og å drive med en sport som jeg synes er utrolig spennende og morsom.

Så hvis noen kjenner til en klubb som har et eget “old-girls-lag” -let me know.