Jeg heter altså Verene. Det er ikke så veldig mange med dette navnet i Norge, på navnesøket til Statistisk Sentralbyrå var det 9 sist jeg sjekket. Vi som heter Verene er VELDIG lei av å måtte stave navnet vårt, det er merkelig at det skal være så vanskelig å få det riktig. De fleste av oss får de merkeligste variasjoner av navnet vårt på brev og regninger – Werner, Irene, Verena, Verona og Verender er noen av dem.
Jeg mistenker at dette er er et fenomen liknende det såkalte SEP (Somebody Elses Problem) – ref. en episode i Douglas Adams’ bok “Life, the Universe and Everything”. Jeg tror det fungerer omtrent sånn:

Dame/mann som skal registrere navnet mitt i en eller annen forbindelse: “Hva heter du?”
Jeg: “Verene”
Damen/mannen: “Eh…ok.” Inne i hjernen til dette mennesket foregår nå omtrent følgende arguentasjon: “Dette navnet har jeg aldri hørt før, ergo kan det ikke finnes, og jeg må ha hørt feil. Jeg erstatter det med et annet navn som jeg har hørt isteden. Hva med…Werner? Ja, Werner må være riktig, til tross for at hun hadde damestemme. Vel, jeg går for Werner uansett, det er ihvertfall et navn”
Damen/mannen: “Ok, da får du snart et brev i posten med ditt navn på! Ha det bra!”
Jeg: “Yeah, right…”

Kanskje ikke så rart at datteren min fikk et ganske vanlig navn?

Strikknikk

Kom over en artig artikkel i Dagbladet om strikking! Jeg er ikke flink til å strikke; jeg er ikke engang noe særlig glad i å gå med strikkede klær (hvertfall hvis de klør), men her var det mange fascinerende strikke-ting!
Sjekk: Strikknikk her!

Sitat

Kom over et sitat som jeg syntes var ganske treffende:

“Et fallskjermhopp er strengt tatt ingen særlig risiko. Kjærlighet, intimitet og
de andre er virkelig risiko. Hva er rafting mot en avvisning? Hva er strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer?”
Finn Skårderud

Autostadt og VW-fabrikken

Forrige helg var jeg i Tyskland med jobben. Turen blir spandert på oss etter “lang” og tro tjeneste (minimum 5 år), og hele poenget med turen er å se fabrikken og Autostadt. Det var en helt fantastisk tur!

Vi var 103 stykker som dro, så det var chartret et fly bare til oss. Vi hadde dermed god plass på flyet. Crewet som var med på turen hadde det tydelig moro på jobben, og vi fikk god kjemi, god mat og mye moro med dem.
Vel framme i Braunsweig fant vi rommene på hotellet, og kvelden ble stille og rolig – ihvertfall for meg. Istedet for å dra på byen og “drekka”, ble jeg sittende i hotelllobbyen og snakke med kolleger. Vi ville nemlig være helt på topp dagen etter – fabrikkbesøket var noe vi virkelig så fram til.

Dagen etter dro vi til Autostadt og fikk omvisning av guiden Ursula. Hun var ikke alltid like lett å forstå, men hun loset oss gjennom paviljongene til både VW, Audi, Lamborghini og Bentley.

Vi fikk også en innføring i hvordan kundesenteret virket – de som henter bilen sin selv henvender seg her og får bilen automatisk hentet fra et av de store lagertårnene. (se bilde)

Det er plass til 400 biler i hvert tårn, og ingen av bilene står der lenger enn 24 timer. Alt er automatisk, så når kunden kommer, knotter de ansatte litt på en PC, og bilen kommer seilende ned fra tårnet og inn på kundesenteret. For meg som er teknofreak var det selvfølgelig utrolig moro å se!

Parken i Autostadt var også utrolig vakker, nesten som en zen-hage. Jeg tok nok nesten like mange bilder av arkitekturen og parken som av bilene. På det venstre bildet under ser du en del av kanalen som går igjennom parken, på det høyre ser du hovedbygningen til venstre i bildet og fabrikken med de fire pipene i bakgrunnen.

Turen på fabrikken var også et stort høydepunkt. Vi ble kjørt i tog som var laget av Golf’er uten tak og dører, og guiden som satt i trekkvogna informerte oss hele veien om hva vi så. Detvar helt fantastisk å være på fabrikken der MIN bil er laget, og se hele prosessen. Vi fikk dessverre ikke ta bilder der inne, men her er en liten del av det vi så:

Det jobber 44.000 mennesker her, så det sier seg selv at lokalene er enorme. Skulle vi ha sett hele fabrikken ville vi ha brukt to uker iflg guiden. Men vi hadde jo bare 2 timer, så her var det bare å følge med! Vi så The Press-Up, der alle delene blir presset av stålplater som kommer på rull. Pressene er kjempestore, og de forskjellige “malene” til de forskjellige delene koster 750.000 euro stykket. Ikke rart at de tar godt vare på dem og renser dem flere ganger om dagen! De nye pressene er moderne, men de har fremdeles en gammel presse som lager deler til den gode gamle bobla. Den fungerer fremdeles, selv om den nok ikke er like effektiv som de nye.

Når de første delene av karosseriet er satt sammen (forskjermen), får de klistret på en liten lapp med en strekkode på. Denne strekkoden inneholder all informasjon om akkurat denne bilen. Ut fra den kan man lese hvilken farge bilen skal ha, motor, utstyr og alt kunden måtte ha bestilt. Dette kalles The Baptism, Dåpen. Etterhvert som vi følger karosseriet bortover samlebåndet, sveises det sammen, noe maskinelt med stor nøyaktighet, og noe manuelt.

Når hele karosseriet er satt sammen sendes det til The Paintshop, der de lakkeres. Alle bilene står på samlebåndet etter rekkefølgen de er bestilt. Det vil si at det kanskje kommer en som skal være rød, den neste blå, så en sølv osv. Men i Paintshopen forsøker de å samle bilene litt, slik at de lakkerer den samme fargen på fire biler før de skifter farge. Hele bilen blir lakkert, med dører og alt. Etter at den er ferdig i Paintshopen, demonteres dørene igjen, dette fordi det skal være enklere for roboter og mennesker å gjøre den jobben som skal gjøres inni bilene.
På et punkt så vi hele dashbordet bli montert av en robot, med kun få bevegelser. Hele dashbordet ble satt inn i bilen i en bevegelse og så skrudd fast. Utrolig hva slags presisjon robotene har!

Så blir ruter, lykter osv montert. Noen steder står bilen på et bredt samlebånd. De som jobber med montering her, jobber faktisk på et bevegelig gulv! De følger bilen bortover på samlebåndet mens de monterer. Andre steder er det bilen som beveger seg, mens menneskene må følge etter. Da gjelder det å montere i riktig tempo for å rekke alt!

Når hele karosseriet er montert sammen er det tid for The Marriage. Hele drivverket, motor og alt kommer opp fra gulvet, der det møter bilen det skal inn i. Det løftes opp fra kjelleren, der det er satt sammen og monteres rett inn (auotmatisk, selvfølgelig) i bilen. Ganske fantastisk med tanke på at ale bilene er forskjellige. Den ene skal kanskje ha bensinmotor, mens den neste skal ha dieselmotor, og så skal kanskje den neste der igjen ha diesel med DSG osv. Rett og slett imponerende. Så monteres hjulene. De kommer på rekke og rad, fire og fire med den typen felg man har bestilt. Så monteres dørene på igjen, og det er sevfølgelig de samme dørene som bilen hadde i utgangspunktet, ikke bare noen dører i samme farge. Dette er fordi det kan forekomme små fargeforskjeller, og ved å være sikker på at det er de originale dørene som monteres, sikrer man at hele bilen har èn helhetlig farge. Ifølge guiden vår var dette “a logistics nightmare”, og det tror jeg så gjerne…

Til slutt så vi kvalitetssjekken og finpussen av bilene, før de sendes på lager. De av bilene som skal hentes i Autostadt går på samlebånd på en bro som går over veien fra fabrikken og inn i en gang som fører til et av de to lagertårnene. Ganske artig å se bilene flyte over veien helt uten fører:)

Full av inntrykk var det godt å komme tilbake til hotellet for en liten pust i bakken før vi dro ut for å spise. Kvelden ble ikke så lang, jeg var utkjørt og la meg tidlig. Dagen etter var det hjemreise, og det var en trøtt og sliten gjeng som til slutt var tilbake på jobb for å hente bilen sin og kjøre hjem. Men alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur!

Konfirmasjon

Familien min og jeg var i konfirmasjon forrige søndag. Det er alltid artig å se igjen familie man ikke ser så ofte, og selve konfirmanten kjente jeg nesten ikke igjen, plutselig var han blitt så stor! (nå føler jeg meg gammal, nå…når man sier “Nei, så stor du har blitt” stiller man liksom i gammel-tante-klassen).
Anyway – under middagen (er koldtbord egentlig middag, forresten?), var det taler og sanger. Da kusine Nina sa “Og da tar vi den første sangen!” måtte jeg tenke på reklamen som gikk for noen år siden der det var noen som sa: “Så tar vi den _rosa_ sangen”, og ble sittende og humre for meg selv.
Datteren min er veldig opptatt av at samboeren til faren hennes kommer fra Lakselv og er halvt(?) same, og alt som har med samiske ting å gjøre. Da ble det ganske treffende når min kjære mente vi skulle lage en joik istedet, slik at vi kunne si: “Og så tar vi den blå joiken!”.
Hehe, må si det hadde vært litt morsomt å se hvordan det hadde gått:) Hvordan skriver man en joik forresten? Går det an å skrive den ned med tekst og sånn, liksom?

Under ser du et bilde av hvordan man ser ut når man er i fnisehumør og blir tatt bilde av av søstra si!

De søte små…

Min datter på 11, snart 12 år tenker mye og har sin helt egen oppfatning av hvordan ting skal være.
Her i stad var hun så veslevoksen – vi var ute og syklet, og jeg syklet bak henne. Hun dro hele tiden ned genseren sin bak (jeg vet hun ikke liker å vise bar rygg, så hun er nøye med at genserene er lange), og jeg sa “Hvorfor drar du ned genseren din hele tiden, du TRENGER ikke det, for den er lang nok”. Hun så på meg og sa litt oppgitt: “Velvære, mamma…”

Herlige unge.

Facebook

“Neikj, jeg skal ikke legge inn noen profil på Facebook. Jeg er jo så lite på nett for tiden!”

Haha, et klikk, så var jeg hekta..
Men moro er det – treffer jo igjen mange gamle og nye venner, forhenværende klassekamerater og kolleger. Så dette burde du prøve: www.facebook.com.

Så er det snart tur til Tyskland med jobben for å se fabrikken. Vi er 102 som skal dra, det blir moro å treffe de andre, og ikke minst gleder jeg meg til å ta rundturen på fabrikken. Så vidt jeg har skjønt er visst partyfaktoren høy på disse turene også, så det blir nok ikke kjedelig:)
Og neste helg reiser OJ og jeg til Hardanger for å se blomstringen. Håper vi treffer på tiden – at det faktisk er noen blomstring å se på. Uansett skal vi kose oss masse! Det er så sinnsykt deilig å reise sammen med noen man er så glad i!

I dag er det 1. mai, og parolen i dag er “Ja til rydding og vasking!”. For når man er så lite hjemme, yngler hybelkaninene i hver krok, så her trengs det å ryddes og vaskes ja! Men i kveld blir det grilting! God mat er som kjent veldig godt…